Jeg tror på håndverket. Også i kunsten. Spesielt i kunsten. Min hjerne styrer mine hender. Men mine hender vet mer enn min hjerne. Om jeg lar dem arbeide, oppstår resultater som hjernen ikke ville ha kunnet finne på. I den forstand er hjernen kun håndens forlengelse.

Jeg utforsker materialenes muligheter og begrensninger, og eksperimenterer kontinuerlig med nye metoder. I håndverket finner jeg noen bestemte betingelser som må være til stede for å komme fram til det resultatet jeg ønsker. Jeg møter materialets motstand. Det vil ikke det som jeg vil. Jeg forsøker å tvinge det. Det går oftest ikke godt. Eller jeg sier til meg selv at resultatet er bra nok. Det er heller ikke en god løsning. Da gjenstår det bare å lære materialet bedre å kjenne. Lykkes jeg med det, vil både materialet og jeg selv bli til noe annet enn det vi var.

Mitt hovedtema har vært naturen. Den ytre naturen er min opprinnelse- jeg er født ut av den. Dermed er jeg selv også et stykke natur. Min indre natur gjør det mulig for meg å betrakte den omgivende naturen. Da oppstår en speiling. I denne speilingen kan jeg reflektere over meg selv og den verden jeg lever i. Mitt verktøy i disse refleksjonene er mine bilder. Jeg har brukt den ytre naturen eller landskapet i en visuell tilnærming, og den indre naturen eller selvet i en psykologisk/ eksistensiell tilnærming.

Det maskingjorte tar stadig større plass rundt oss. Dette gjelder også i kunsten. Samtidig søker mange tilbake tilbake til kunnskapen om materialene og til håndverket. Jeg forsøker også å la håndverket og materialet være med på å gi mening til mine bilder.

Terje Risberg